1820 deltakere.
Man blir glad av å løpe, og får bedre tro på seg selv.
Men alle dager er ikke like. I dag var en sånn litt vanskelig dag... Helt siden OM (OsloMaraton) har jeg slitt med en vond hofte, et lite kink i ryggen og en kropp med muskler som har skreket STOPP! Målet mitt for gjennomføring av løp generelt, er oftest kun å gjennomføre. Mye viktigere er det å ha det hyggelig med gjengen.
Men for en gangs skyld så hadde jeg i endorfinrusens virke i forbindelse med Oslo Maraton ved påmelding til Hytteplanmila, fått ambisjoner om å perse på denne dagen. Ryktet sa nemlig at med Hønefoss-grenda sin plane typografi, så har dette blitt et yndet sted for løpere å sette rekorder. Men med min noe plane form de siste ukene, så var målet delvis forkastet, og tilbake sto kun prinsippet for; kos, mosjon og hygge. Hadde det ikke vært for hva vår programdirektør for Vigo-prosjektet - Bjørn Magne Dybedokken - i Visma sa til meg (kort og antakelig upresist gjenngitt) en gang i høst når vi snakket om løping, så hadde jeg nok ikke stilt til start i det hele tatt i dag.
Hvis du skal ta hensyn til alle vondter, så får du ikke løpt!Målet mitt ble derfor juster til å ikke nødvendigvis løpe så fort, men i det minste til å starte. Fort er som alle vet et relativt begrep. Når jeg f.eks. går tur med mine venninder Marit og Tina, så gjennomgår jeg i ordet rette forstand et hulderhelvete. Selv de mest hårbrysta mannfolka jeg kjenner som har vært på tur med disse damene svetter bare av tanken når de blir bedt med på to tur nr. 2. Jeg blir alltid gående et hakk bak, og det hender jeg må ta små sprinter for å henge på - kanskje var det sånn det hele begynte? If you cant join them, beat them? Tanken i dag var i vertfall å reversere denne ideen; start hvertfall, if you cant beat any, at least join them ...
På vei til arrangementet fikk jeg sitte på med Geir Gjertsen (vinner av Vestfold Maraton for menn 2014 i klassen 50-54, og nr. 3 sammenlagt - medlem av Tjøme løpeklubb). The benefit med å være medlem av en løpeklubb er at du får overført kunnskap som gjør deg til en bedre løper, og som gjør løping enda mer gøy. Løping by driving kan faktisk fungere når det skjer i en sosiokulturell kontekst, som i dag. Med et halvt liv og sine 41 tilbakelagte maratonserfaringer, så får jeg stadige små, litt strenge ordrer, fra den tidligere offiseren Geir;
- Du tøyer vel ut?Noe annet interresant og motiverende som Geir kommer innpå i praten underveis, er verdiene og mantra til arbeidsplassen hans (Se filmen, den er raw). I min forrige jobb, på THVS, var det Nyssgjerrig, modig og utadvendt som ble min rettesnor - både i det private, og på jobb. Det var disse ordene som lokket meg både THVS og som videreførte meg til Visma. Det som for noen kan synes som frynsete fraser, er for andre inspirerende mål. Ikke bare for målorientering og organisasjonsdriven, men også på det private planet - som på hytteplane' her for eksempel ...
- Du drikker vel nok?
- Du varmer vel opp?
Determined [Bestemt, besluttsom, målrettet] - Det vi starter fullfører vi. Vi gir oss ikke. Never give in!Det napper i hofta ganske tidlig i oppvarmingen konstater jeg der jeg sitter i bilen, men jeg er i løpet av kjøreturen blitt både besluttsom, målrettet og bestemt. Verdiene til Tjøme løpklubb, og lagfølelsen man får på disse løpene, er omtrent som beskrevet i konsernverdiene hos Kongsberg-konsernet:
We are known for our drive and persistence. We always strive to meet our (...) expectations. We set ambitious goals for ourselves and we are driven towards them with a clear and constant focus. Always performing better is a vital part of who we are. (...)
Collaboration is fundamental (...) We exchange ideas among ourselves (...) and we cooperate closely (...). We work as teams, we share knowledge and we value team success - to the benefit of our (...) own competitiveness.Kilde: http://www.kongsberg.com/en/kog/aboutus/values/
Før vi er fremme får jeg også en kjapp innføring i the first and second breathe på veien opp (om hvordan man i løpet av oppvarmingen kommer forbi det stadig hvor man blir anpusten, og får den gode flyten (og jeg som trodde det kun var for noe så kjedelig som å forebygge skader (?)). Vel fremme, og etter noen akrobatiske øvelser i bilen med klesskifte for et planlagt ruskevær, samt en liten samling med resten av klubbens deltakere i hallen, blir jeg kommandert ut til oppvarming på en offisers stramme vis: Klar for oppvarming (Nei - det var ikke et spørsmål nei, det var det ikke ...)!
Jeg bestemmer meg for å legge meg langt bak, og følge mannen med gul ballong på tiden 00:50:00, og tenker at det er å ta litt hardt i siden bestetiden min fra OM er på 00:59.29. Og det har jeg rett i konstaterer jeg når vannstasjonen på 5 km passeres, og jeg har øyene fulle av saft på første forsøket med inntak av flytende. Et par km tidligere la jeg meg foran ballongmannen og gruppa hans, for å få litt plass (det kan bli ganske tett av løpere ved disse ballongene når 1820 løpere legger ut), og formen som til nå har føltes overraskende bra (tillegges oppvarmingstrekket) begynner nå å svikte. Jeg er sliten, og det gjør vondt. Når jeg når 7 km så har jeg så vondt overalt synes jeg, at jeg hører Kenny the karate kid (sønnen min) erte sin mor som han pleier når hun syter:
Smerte er noe som forlater kroppen, mamma!På 8 km, er det bare en ting som står i hodet mitt:
Hjertet slår sånne slag:
Og kroppen ber om tilgivelse for alt det den ikke har gjort:
Når jeg passerer 9 km så kjenner jeg (til stor overraskelse) at jeg ikke lenger har vondt i hofta, men det gjør derimot vondt overalt ellers. Men det kan takles psykisk, DET er smerte som vil forlate kroppen sier Kenny. Ved siden av meg, de siste kilometerne ligger det ung dame side om side, og vi bytter på å dra hverandre. Samholdet og våre felles verdier kjennes helt uten ordveksling. Noen ganger er ord overflødige - fullstendig overflødige.
Når vi passerer målstreken - sammen, og får blikkontakt for første gang etter et par magadrag og medaljepåheng, så takker vi hverandre og gratulerer hverandre som om vi skulle vært bestiser i flere år enn hun har levd. Jeg har fått en ny venn <3 Og når jeg kjenner etter så har smerten forlatt kroppen, og kroppen er tilgitt - og endorfiner flyter fritt.
Lykken er å sette pers; to start, to finish, and to never give in!
Tiden ble: 00:55:00 - now, is that to be determined or what? :D
Nedenfor ser du de strålende prestasjonene og resultatene til mine inspirerende klubbmedlemmer som deltok. Nesten alle perset. Et naturlig resultat av et godt klubbklima og hardt arbeid på treningsdager (tirsdager og torsdag kl. 19 ved Tjømehallen). Vi har blant annet noen svært lovende unge gutter på toppen av listen, som det blir veldig gøy å følge utviklingen til. Blant annet 13-åringen Joakim Skadal, beste TLK-medlem på 00.38.57 (står ikke på listen under, fordi han er oppført på Oseberg skilag). Du kan følge klubbens aktiviteter og virke på:
http://tjome-lopeklubb.no/
La meg så legge til at programdirektøren Bjørn Magne slo oss alle med tiden: 00.36.43 - phu, bare å bøye seg i søleskvetten. Gratulerer så mye! :D
De som var med:
